Kambodsja

Siden vi forlot Etiopia har vi kun vært eksponert for høyrekjøring. Eller, ikke bare høyrekjøring, råkjøring også. Så det skulle bli deilig å komme til Kambodsja hvor de kjører på den riktige siden av veien, tenkte vi, helt til vi så denne gjengen på tur i ”familiebilen” sin. 

Der det er plass, er det biler, motorsykler, sykler eller tuktuk-er. ”Safe,safe driving”. Vi overlevde, og ankom hostellet i Phenom Penh. Fant ut at vi skulle unne oss litt norsk melkesjokolade. Heidi har nemlig båret rundt på den hele turen.  Den lignet ikke på sjokolade lenger...

Men Vilde lot seg ikke skremme og ble glad 

Vi dro til Grand Palace og betalte 10 dollar for inngangsbillett for så å dra igjen etter 15 minutter fordi vi trodde vi skulle smelte bort. Derfor var det veldig deilig å komme seg ned til kysten!

Da vi ankom første stopp, Kep, viste det seg at denne "backpacker-kyst-perlen" var helt tom for mennesker og at eneste attraksjon var en liten krabbe-bod som sto ved siden av de mange "blomstrende" sjømatrestaurantene. Allikevel var vi oppe til klokken 06.00. Årsaken, spør du? Kambodsjanske bryllup varer til 06.00 og istedenfor romantiske ballader satser de på house- og trancemusikk spilt så høyt at nabohusene rister. Vi var i nabohuset. Fin kveld.

En innpåsliten fransk-mann og en busstur senere ankom vi Kampot, og til vår forferdelse var det omtrent  like mange turister der som det var krabbe-boder i Kep. Trodde vi helt til vi så Bruce Willis på nabobordet.

Hanna og Vilde fikk kjenne litt på ironi (og hva heteslag kjennes ut som) da de spurtet opp på rommet for å kapre seg de beste sengene da Heidi var borte, og fant ut på kvelden at den eneste velfungerende viften tilhørte sengen Heidi hadde blitt tildelt.

Vi trasket videre til Shianouk Ville der festen var i full gang for å feire St. Patricks Day. Hele hostellet var dekket opp i de irske farger, selv ølen var full av "some green stuff", som de så fint reklamerte for rundt om kring på hostellet. (Slapp av Mamma; det var kun fargestoffer)

De fleste kveldene tilbrakte vi sammen med andre backpackere i diverse hostell-barer, mens dagene tilbrakte vi her:

 

 I går tok vi oss en båttur til noe som virket som verdens ende.

 Floating village var navnet, og folk BOR på vannet. Illustrasjon:

 

 

Tusen hus på stylter og husbåter senere. Å, der ute er det to barn i hver sin balje som padler rundt! Så søtt. Vi tar et bilde av dem.

Da han ene kom nærmere så vi at han delte balja si med denne: 

Mens han skrek only one dollar og viftet med slangen vi var dritredde for at han skulle kaste i retning båten, begynte Vilde nesten å gråte og slang seg så langt unna ham hun kom - andre siden av båten, en meter unna.

 

Vi bestemte oss for å kjøre til helvete vekk fra slangegutten og ankom et sted omtalt som ”crockodile-farm. 

Der var det noen ti-talls halvdøde krokodiller i en boks:

 

Og veldig mange LEVENDE slanger hengende rundt halsen på kambodsjanske barn og babyer.

 

Hun er kanskje redd for heis, men prisen for Årets tøffeste går til Hanna:

 

Ellers har vi også sett ganske mange templer.

 

 

Vært i-do-form og spist idoform.

Sett en del på denne bakryggen

 

Etter en lang dag og mange templer satt vi i tuktuken og beundret utsikten, så syntes vi disse bakhodene så kjente ut.

Sally? Kaja? er det dere?

 

VILDE, HEIDI, HANNA, VI HAR SAVNET DERE! Så vi fulgte etter dere til Kambodsja! Tommel opp for det.

Vi har altså vært med noen gamle bekjente.

Og noen nye:

 

 

 

 

 

Posert ved diverse trestammer

Tatt en del bilder som disse

 

- Hanna, Vilde og Heidi