La oss dra til Laos

Laos var for oss, som for mange andre,  i stor del bestående av tubing i Vang Vieng.  Selv om ingen av oss faktisk leie tube, klarte vi fint å ta for oss det elven hadde å by på. Dette har vi ingen bilder av enda, siden vi for det meste brukte et engangs-vannkamera. Forhåpentligvis inneholder det blant annet bilder av:

- Heidi og en hel bar som sang bursdagssangen for henne

- Nye bekjentskaper

- Hanna og Vilde i ballongkonkurranse

- Vilde som (ikke helt) vinner en ballongkonkurranse

- Fine frisyrer etter at tyfonen kom.

Selv om vi brukte en del dager i Vang Vieng, klarte vi å dra derfra og se andre deler av Laos også. Det innebar 8 timers, overbooket, busstur på veier som vi ikke klarer å sammenlikne med noe. Men vi kan si er dette: de var svingete, bratte og humpete og stoppet ikke sjåføren i å kjøre i 100 km. i timen.

… men utsikten var fin. Så Vilde ville ha et bilde

Vilde poserer med boken hun leste på bussturen.  Hanna ligger inne i bussen og konsentrerer seg om å ikke kaste opp utover hele midtgangen.

Etter åtte timer på svingete veier ankom endelig  Luang Prabang. Der var det fint. Vi fikk stiftet bedre bekjentskap til disse:

Chiller'n en del

Med unntak av tre spreke dager (alle gode ting er tre!) hvor vi tok push-ups, situps og utfall, har ferien i liten grad bestått av trening.  Hils på vår nye venn nutellapannekakene!

Vi har blitt så close at de har lagt seg som ekstra lag på rumpene våre.

Vi sitter ikke bare på rumpa da. Vi hadde  som sagt tre spreke dager (for en mnd siden), OG da vi var i Luang prabang syklet rundt og så på de fine husene. Eller, ikke Heidi da, for hun hadde en ufungerende fot:

Kunstpause og sykkelillustrasjon:

Å leie sykler kostet oss to kroner per sykkel. Når vi ser tilbake, kan den billige prisen ha kommet av at de ikke hadde velfungerende bremser. Det stoppet oss ikke, og vi kastet oss med glede ut i de trafikkerte gatene og menget oss med sykler, scootere og biler.

Men Heidi, vet dere, norsk som hun er, skal alltid opp på en hver fjelltopp. Om hun må albue ned småbarn eller klatre med kun én fot, er det ingenting som kan stoppe Kari Normann.

Heidi i sprint

To lettere svette jenter som ikke helt klarte å holde følge. 

Toppen spør dere? Den var relativt skuffende. En amerikaner på veien opp hadde fortalt at det var "so worth it" når man kommer til toppen. Døm selv, men noe sier oss at hun ikke hadde et helt vanlig syn på hvordan en utsikt skal se ut. 

Hennes reaksjon:

Vår reaksjon:

"Jeg har ikke vondt i foten i det hele tatt, og synes det var verdt å gå en km rett oppover med en
forstuet fot for å se grumsete vann og buskkratt".

Vi så noen fine fossefall nede i dalen, da:

Og bestemte oss for å bade litt i dem også:

Det var ikke bare i fossefallene vi fikk avkjølt oss. Da vi var i Laos var det nemlig nyttårsfeiring og dermed også den beryktede vannfestivalen.

Da kjører de lokale rundt i biler og kaster vann på alle og enhver, og hvis de ikke har venner med bil står de langs veien med store vanntønner. Ingen slipper unna.

"Åja, du skulle bare helle ti liter vann over kameraet mitt, ja. OKEI!

Da vi ble fortalt at i Chiang Mai, vår neste destinasjon, kastes det bøtter med isbiter og vann på de uskyldige forbipasserende skaffet vi oss kjapt billetter til denne ekspress-bussen:

Den tok BARE 24 timer, men det var greit for det var inkludert middag og lunsj. Vi har tidligere erfart at asiatere er småspiste, men to drops og et glass vann til to måltider synes vi ble litt drøyt:

Hanna nyter et godt måltid og gleder seg over at det kun er 24 timer til neste gang hun skal fylle magesekken.

Som VIP- busser flest gikk også denne to timer etter planlagt tid.

Så vi fikk gleden av å vente i verdens navle i 2 timer:

26 timer senere ankom vi Chiang Mai. Da stod vi bare ovenfor den umulige oppgaven å møte en tilfeldig Mr. Lar i en enda mer tilfeldig by; Mae Sot.

TO BE CONTINUED...

- Heidi, Hanna og Vilde