Umphang og dets omfang

Da vi sist forlot de tre jentene i Chiang Mai, snakket de ikke om seg selv i tredjeperson, var trøtte, slitne og våte på grunn av vannfestivalen. De var også nylig informert om at de skulle bo på homestay hos Mr. Lar.


Kort om Mr. Lar:
- Han har veldig intense øyne som blir enda mer intense når han snakker
- Han snakker veldig høyt, sakte og gebrokkent
-  Han lager god mat
- Her er han in action som servitør:

- Han går litt rart, noe som kan skyldes de to cm. tynne madrassene i huset hans… eller at han er ca. 90 år gammel.
- Han har flere plakater i stua si med tilbakemeldinger fra tidligere reisende, og på dem er det bare skryt. Skryt, skryt, skryt. Alt skrevet av dansker som elsket trekkingturen med guiden Kurt. Vi gledet oss som unger til å møte ham, synge allsang med ham og til å oppleve en "Kembefed" tur", men nok en gang  kjente vi på vannfestivalens vrede og ble stuck med substitutten til vikaren. (mer om dette senere)


- Tilleggsfakta om mr. Lar: han har et noe uvanlig syn på hva som kan kalles en bil.


Etter et døgn på hardt gulv fikk vi beskjed om at "A. CARR. WILL. PICK. YOU. AP. AT. 12. AM." Bilen var et lasteplan med stenger til vegger som  vi delte med 16 andre. I "bilen" var det babyer, bestremødre, backpackere (oss) og høner.


Det var egentlig ikke plass til alle, så Heidi måtte sette seg utenfor "bilen":

Heidi er svett. Neida, det var bare det at hele byen kastet vann på bilen. Inkludert politiet. Selv de som satt under tak ble gjennomvåte.


Da vi endelig kom oss ut av byen og vekk fra folkemengden, så vi lyset i tunellen (horisonten) og tenkte at vi omsider kunne lufttørke. Så ble det mørkt.


Etter tyfonen hadde passert, sjåføren hadde stoppet og tatt seg en dram, og vi hadde fått et par bøtter med vann i ansiktet, kom vi frem til Umphang og Trekking Hill. "Hvor er Kurt?" var det eneste vi tenkte. "På nyttårsfeiring" var svaret vi fikk av den noe trege guiden vi fikk tildelt (navn er uvisst; han introduserte seg selv aldri).


Dagen etter vart det klart for det de i dagsplanen kalte White water rafting. Noe white water så vi imidlertid ikke, og ingen årer ble tildelt oss. Men de 6 timene i denne båten:

… ble brukt til å ta bilder, beundre naturen,  sole oss, lese bok og se på tre menn padle for harde livet.



Double rainbow in the sky 

Det var ingen kiste i enden av regnbuen så vidt vi så, og tro oss, vi så. Kunne trengt den gullkista for å si det mildt.

Alt i alt, var det en veldig behagelig  og avslappende tur, og en god start på en ikke så avslappende trekking.


(Svett) Illustrasjon:

Kveld 1: TELTTUR

Vi spiste mat:



Og ble spist opp av mygg:



Så slukna vi.


Dag 2:
Guiden, som ikke hadde snakket med oss på et helt døgn (og i alle fall ikke lært oss sangen til Kurt :( ) sendte oss av gårde på en sti. Og vi endte opp foran denne fossen:

Poserte litt foran den:

Og litt i den:



Man blir jo aldri lei av å bade i fossefall, så vi tenkte: hvorfor ikke, og hoppet uti. Endelig fikk guiden (som vi fra nå av omtaler som Dom) gjort litt nytte for seg og vært papparazi i noen minutter.








Så bar det videre på enda en trekkingtur.  


(Svett) illustrasjon2:



 Da vi ankom neste destinasjon "Hilltribe village" var det ingen som hilste på oss, og barn løp i motsatt retning av oss. Det var derimot en som ville hilse og klemme på oss:

Utover kvelden fikk vi endelig se den joviale siden av Dom (det var siste dag med nyttårsfeiring og Dom tok dette ganske seriøst) med allsang, quiz og røyking. Vi, som allerede hadde lagt oss, bestemte oss for å "pusse tennene" en gang til for å bevitne det morsomme freakshowet.

Det var nok ikke som Kurts sang (det var ikke som noen sang vi noensinne har hørt) men det fikk duge og var til god underholdning.


Vi nøt en fredlig frokost (fordi ingen snakket til oss)

Da naboen dukket opp:

Vi slengte oss med glede på og satte kursen mot Umphang

Halvnervøs posering ved siden av en elefant: 



Kunstpause:
                      


Etter at vi (Hanna) tryglet til oss (seg) bilsyketabletter av noen lokale, Oreos var innkjøpt og lasteplanet stappet med 22 andre, satte vi kursen tilbake til Mr. Lar og fikk erfare at ikke alle hadde fått med seg at vannfestivalen var over.


Neste stopp; sommerferie på Borneo


- Hanna, Vilde og Heidi