Om afrohår og hvorfor du ikke vil ha det.

Advarsel: Følgende innlegg kan inneholde sjokkerende bilder som kan medføre varige mén.

La oss begynne fra starten. Da jeg var en liten jente med det som i mammas øyne var en søt frisyre, men som fikk afrofrisørene til å akke seg, var alt jeg ønsket meg langt, rett hår. Dere vet, sånt hår man kunne tvinne rundt pekefingeren mens man dagdrømte, eller sånt hår man kunne sutte på når man kjedet seg (tro meg, det er så absolutt ikke det samme å sutte på noen andres hår).

Da jeg var seks år oppdaget jeg ”mirakelkuren”. Antipermanent er navnet, eller relaxer som alle afrofrisørene kaller den. Det eneste som er relaxing med en slik kur er når den er ferdig. I halvannen time sitter man der mens syren etser inn i hodebunnen ens og etterlater mange sår. Men den etterlater også rett, glatt hår, så man banner og vugger frem og tilbake mens man visker til seg selv ”Du må lide for skjønnheten, lide for skjønnheten” ”Hvor lang tid har det gått? En time? Åja fem minutter”. ”Lide for skjønnheten” Psykotisk angstlatter. Mens alt dette skjer og du febrilsk prøver å se tapper ut, men speilbildet ditt viser deg at tårene i øyekroken gjør at du ikke ser overbevisende ut for fem flate øre, da tenker du gjerne: jeg hadde kanskje sett bra ut skalla, kanskje jeg bare skal klippe bort alt sammen? 

Mens barn med normalt hår dro til frisøren og fikk pannelugg, dro jeg til dragen i Skippergata for å bli kvitt krusekrøllene mine. Dragen klippet broren min i øret og forstod ikke helt konseptet med at naturlige dreads ikke enkelt gres gjennom med en lusekam. Jeg gråt, men dragen var ikke til å temme, så hun lugget og fortsatte å dra i håret mitt. Det skal sies at de få hårstråene jeg hadde igjen etter den behandlingen ble ganske rette, og seksårige meg så seg i grunn ganske fornøyd. Ikke for å være stereotypisk eller noe men der jeg fikser håret er frisørene som hun her:

Og de har samme evne til å vise medfølelse og empati som denne:

For å bruke en metafor: hvis håret mitt er mose skal frisørene gjøre den umulige oppgaven med å få det til å bli silke, og det helst ganske raskt. Så mens man sitter der og håper og venter på lettelsen man får når frisørdama sier de tre herlige ordene ”we wash now”, da prøver hun gjerne å overdøve den alt for høye hiphopmusikken med å skrike sladder til venninnene sine, som tilfeldigvis henger i salongen hele dagen. Det beste er dog når det ikke er noen til stede og man naivt tar seg i å tenke: ”YES, kanskje jeg blir ferdig på bare én time” for så å bli skuffet når frisøren tar opp telefonen for å ringe, ikke bare en, men samtlige venninner for å få tiden til å gå. Hvis vennene på andre enden har noe spennende sladder å komme med risikerer en lett å bli neglisjert.  De 90 minuttene med syrekuren kan med andre ord lett bli oppimot to-tre timer.

Da tar man bilder av seg selv i speilet, ler av hvor teit det er, og sender meldinger som dette til sine egne venner:

For å sette alt dette inn i en ”reisekontekst”: helveteskuren gjennomføres med to måneders mellomrom. For å unngå den kan man ha følgende frisyrer, som inneholder fletting og dermed gjør slik at håret ikke knekker/slutter å eksistere.

Dette er en personlig favoritt, men jeg kan dessverre ikke skryte på meg å ha hatt den.

Minner om advarselen om sterke bilder innledningsvis. Hvis man ikke ønsker å ha fletter, men bare vil se ut som en idiot, er dette et bra alternativ. Jeg tror kanskje antipermen hadde etset inn i hjernen min i det jeg fikk det for meg at jeg så bra ut med denne frisyren:

Den minner meg litt om frisyren jeg prøver å få til å se fin ut når vi våkner på doorms og vil prøve å overbevise romkameratene om at dette er et menneske, ikke en bjørn.

Vi har reist i to mnd. De øvre frisyrene minner meg om fjortis-Vilde eller enda verre: dårlige ghettofilmer, og fristet ikke spesielt mye, selv om jeg visste de ville medføre at jeg hadde vanlig hår og ikke bare flokekrøller man ikke kan gre ut når vi ankommer Norge 10. mai. I tillegg er det eneste afrikanske mennesket jeg har sett på asiatisk jord en skalla mann, og afrosjapper er ikkeeksisterende. Derfor fant jeg ut at jeg måtte ta saken i egne hender (Heidis). Så mens jeg satt der da, i Kambodsja på et betonggulv, foran Heidi iført hansker med den medbrakte antipermanenten i en hånd og en kam i den andre, tenkte jeg: Er dette lurt? Klarer jeg å se fin ut med skallaflekker i hodet? Det er jo det som kommer til å skje, er det ikke?

Men vet dere hva eller? Tiltross for at 2/3 av håret mitt ligger i en søppelkasse i Kambodsja, hadde jeg ingen skallaflekker da vi var ferdige! Applaus for flinke Heidi.

FERDIG. UTØRKA, PISTRETE, MEN RETT, GJENNOMGREBART HÅR.

En liten indikator på hvor sterk antipermanenten er. Heidi gjennomførte riktignok kuren, men jeg tok på håret et par ganger uten hansker. Denne ringen har gått fra å være sølvfarget til å få alle regnbuens farger: 

Det var bare det jeg ville si, det jeg ville informere om. Må bare få tiden til å gå, om jeg så må skrive om noe så overfladisk som hår. I skrivende stund er vi på nattoget på vei til Hanoi nemlig. De andre har prestert å sovne. Jeg for min del synes det er litt vanskelig å ignorere snorkeorkesteret til de to vietnamesiske mennene vi deler kupé med.

-          Vilde