Hørte det snødde hjemme. Eller altså, da vi var på Borneo gjorde det det. Eller var det sludd? Ganske kaldt i Norge da, i alle fall. Vet ikke, var ikke der. Var på Borneo.

Borneo, verdens 3. største øy, dekket av tropisk regnskog med yrende dyreliv og huser sør-øst Asias høyeste fjell. Dette var stedet for actionfylte eventyr, trodde vi. Men da vi kom til Kota Kinabalu, og ble innlosjert på et rom hvor all oksygen var brukt opp av en amerikaner i en minimal underbukse, oppdaget vi at virkeligheten var en annen. Borneo var snarere øya for "6 måneder forhåndsbestilling på alt som kan oppfattes som morsomt, actionfylt eller imponerende".  Vi innser nå at planene om å bestige Mount Kinabalu med sine 4000 meter over havet på én dag, ta dykkerlappen og dra på enda en jungeltrekking var noe naive da alt var fullbooket, ekstremt dyrt og at vi blir slitne av  å stå i en rulletrapp.

Vi fant ut at dette passet mye bedre for oss:

Etter to dager med snorkling, BBQ, soling og boklesing dro vi videre til en annen øy, hvor vi drev med snorkling, BBQ, soling og boklesing.

De følgende bildene er kun lastet opp for å friste: 

Særlig dette:

På øya så vi masse fisk, skilpadder og koraller, men den dagen vi bestemte oss for å ta med vannkamera, var dette de fineste skapningene i sikte:

Etter snorklingen, BBQ, soling og boklesing, dro vi videre, inn i jungelen. Det nærmeste vi kom trekking, derimot, var dette:

Her så vi mange av disse (slik ser de ut på kloss hold)

Evolusjonens ironi er at denne nesen er sexy i dame-apenes øyne…

Apropos aper, Hanna gikk med glede opp på en scene for å konkurrere med denne:

Hanna tapte.

På hotellet møtte vi et lite utvalg svensker. Den ene insisterte på å snakke engelsk, hele tiden, selv med sine svenske landskamerater, den andre synes han selv var veldig flink til å synge, og hadde bestemt seg for å dele dette med verden ved å synge, hele tiden. Og en tredje som trodde at de søte kattungene med tre forskjellige farger, hadde tre forskjellige fedre. (Skal bli godt å møte nordmenn igjen)

Da vi kom tilbake til Kota Kinabalu, ti dager senere, fant vi utrolig nok den samme svette amerikaneren i den samme lille trusa i det samme oksygenmanglende rommet. Han hadde fått seg en venn.

Hils på Elliott:

Det gjorde nemlig vi, da han kom bankende på døren vår klokken ni om morgenen og spurte om vi skulle leke sammen med alle strand-lekene han hadde kjøpt.

Så da ble det nok en dag med snorkling, BBQ, soling - men ikke så mye boklesing, fordi vi måtte være Elliots barnevakter for dagen.

Vi vurderte å dra på husbesøk til sultanen av Brunei. Men revurderte det straks da vi hørte at det ikke var lov med karaoke der. Dermed ble neste stopp Hong Kong.

Hanna, Heidi og Vilde

Umphang og dets omfang

Da vi sist forlot de tre jentene i Chiang Mai, snakket de ikke om seg selv i tredjeperson, var trøtte, slitne og våte på grunn av vannfestivalen. De var også nylig informert om at de skulle bo på homestay hos Mr. Lar.


Kort om Mr. Lar:
- Han har veldig intense øyne som blir enda mer intense når han snakker
- Han snakker veldig høyt, sakte og gebrokkent
-  Han lager god mat
- Her er han in action som servitør:

- Han går litt rart, noe som kan skyldes de to cm. tynne madrassene i huset hans… eller at han er ca. 90 år gammel.
- Han har flere plakater i stua si med tilbakemeldinger fra tidligere reisende, og på dem er det bare skryt. Skryt, skryt, skryt. Alt skrevet av dansker som elsket trekkingturen med guiden Kurt. Vi gledet oss som unger til å møte ham, synge allsang med ham og til å oppleve en "Kembefed" tur", men nok en gang  kjente vi på vannfestivalens vrede og ble stuck med substitutten til vikaren. (mer om dette senere)


- Tilleggsfakta om mr. Lar: han har et noe uvanlig syn på hva som kan kalles en bil.


Etter et døgn på hardt gulv fikk vi beskjed om at "A. CARR. WILL. PICK. YOU. AP. AT. 12. AM." Bilen var et lasteplan med stenger til vegger som  vi delte med 16 andre. I "bilen" var det babyer, bestremødre, backpackere (oss) og høner.


Det var egentlig ikke plass til alle, så Heidi måtte sette seg utenfor "bilen":

Heidi er svett. Neida, det var bare det at hele byen kastet vann på bilen. Inkludert politiet. Selv de som satt under tak ble gjennomvåte.


Da vi endelig kom oss ut av byen og vekk fra folkemengden, så vi lyset i tunellen (horisonten) og tenkte at vi omsider kunne lufttørke. Så ble det mørkt.


Etter tyfonen hadde passert, sjåføren hadde stoppet og tatt seg en dram, og vi hadde fått et par bøtter med vann i ansiktet, kom vi frem til Umphang og Trekking Hill. "Hvor er Kurt?" var det eneste vi tenkte. "På nyttårsfeiring" var svaret vi fikk av den noe trege guiden vi fikk tildelt (navn er uvisst; han introduserte seg selv aldri).


Dagen etter vart det klart for det de i dagsplanen kalte White water rafting. Noe white water så vi imidlertid ikke, og ingen årer ble tildelt oss. Men de 6 timene i denne båten:

… ble brukt til å ta bilder, beundre naturen,  sole oss, lese bok og se på tre menn padle for harde livet.



Double rainbow in the sky 

Det var ingen kiste i enden av regnbuen så vidt vi så, og tro oss, vi så. Kunne trengt den gullkista for å si det mildt.

Alt i alt, var det en veldig behagelig  og avslappende tur, og en god start på en ikke så avslappende trekking.


(Svett) Illustrasjon:

Kveld 1: TELTTUR

Vi spiste mat:



Og ble spist opp av mygg:



Så slukna vi.


Dag 2:
Guiden, som ikke hadde snakket med oss på et helt døgn (og i alle fall ikke lært oss sangen til Kurt :( ) sendte oss av gårde på en sti. Og vi endte opp foran denne fossen:

Poserte litt foran den:

Og litt i den:



Man blir jo aldri lei av å bade i fossefall, så vi tenkte: hvorfor ikke, og hoppet uti. Endelig fikk guiden (som vi fra nå av omtaler som Dom) gjort litt nytte for seg og vært papparazi i noen minutter.








Så bar det videre på enda en trekkingtur.  


(Svett) illustrasjon2:



 Da vi ankom neste destinasjon "Hilltribe village" var det ingen som hilste på oss, og barn løp i motsatt retning av oss. Det var derimot en som ville hilse og klemme på oss:

Utover kvelden fikk vi endelig se den joviale siden av Dom (det var siste dag med nyttårsfeiring og Dom tok dette ganske seriøst) med allsang, quiz og røyking. Vi, som allerede hadde lagt oss, bestemte oss for å "pusse tennene" en gang til for å bevitne det morsomme freakshowet.

Det var nok ikke som Kurts sang (det var ikke som noen sang vi noensinne har hørt) men det fikk duge og var til god underholdning.


Vi nøt en fredlig frokost (fordi ingen snakket til oss)

Da naboen dukket opp:

Vi slengte oss med glede på og satte kursen mot Umphang

Halvnervøs posering ved siden av en elefant: 



Kunstpause:
                      


Etter at vi (Hanna) tryglet til oss (seg) bilsyketabletter av noen lokale, Oreos var innkjøpt og lasteplanet stappet med 22 andre, satte vi kursen tilbake til Mr. Lar og fikk erfare at ikke alle hadde fått med seg at vannfestivalen var over.


Neste stopp; sommerferie på Borneo


- Hanna, Vilde og Heidi