Hørte det snødde hjemme. Eller altså, da vi var på Borneo gjorde det det. Eller var det sludd? Ganske kaldt i Norge da, i alle fall. Vet ikke, var ikke der. Var på Borneo.

Borneo, verdens 3. største øy, dekket av tropisk regnskog med yrende dyreliv og huser sør-øst Asias høyeste fjell. Dette var stedet for actionfylte eventyr, trodde vi. Men da vi kom til Kota Kinabalu, og ble innlosjert på et rom hvor all oksygen var brukt opp av en amerikaner i en minimal underbukse, oppdaget vi at virkeligheten var en annen. Borneo var snarere øya for "6 måneder forhåndsbestilling på alt som kan oppfattes som morsomt, actionfylt eller imponerende".  Vi innser nå at planene om å bestige Mount Kinabalu med sine 4000 meter over havet på én dag, ta dykkerlappen og dra på enda en jungeltrekking var noe naive da alt var fullbooket, ekstremt dyrt og at vi blir slitne av  å stå i en rulletrapp.

Vi fant ut at dette passet mye bedre for oss:

Etter to dager med snorkling, BBQ, soling og boklesing dro vi videre til en annen øy, hvor vi drev med snorkling, BBQ, soling og boklesing.

De følgende bildene er kun lastet opp for å friste: 

Særlig dette:

På øya så vi masse fisk, skilpadder og koraller, men den dagen vi bestemte oss for å ta med vannkamera, var dette de fineste skapningene i sikte:

Etter snorklingen, BBQ, soling og boklesing, dro vi videre, inn i jungelen. Det nærmeste vi kom trekking, derimot, var dette:

Her så vi mange av disse (slik ser de ut på kloss hold)

Evolusjonens ironi er at denne nesen er sexy i dame-apenes øyne…

Apropos aper, Hanna gikk med glede opp på en scene for å konkurrere med denne:

Hanna tapte.

På hotellet møtte vi et lite utvalg svensker. Den ene insisterte på å snakke engelsk, hele tiden, selv med sine svenske landskamerater, den andre synes han selv var veldig flink til å synge, og hadde bestemt seg for å dele dette med verden ved å synge, hele tiden. Og en tredje som trodde at de søte kattungene med tre forskjellige farger, hadde tre forskjellige fedre. (Skal bli godt å møte nordmenn igjen)

Da vi kom tilbake til Kota Kinabalu, ti dager senere, fant vi utrolig nok den samme svette amerikaneren i den samme lille trusa i det samme oksygenmanglende rommet. Han hadde fått seg en venn.

Hils på Elliott:

Det gjorde nemlig vi, da han kom bankende på døren vår klokken ni om morgenen og spurte om vi skulle leke sammen med alle strand-lekene han hadde kjøpt.

Så da ble det nok en dag med snorkling, BBQ, soling - men ikke så mye boklesing, fordi vi måtte være Elliots barnevakter for dagen.

Vi vurderte å dra på husbesøk til sultanen av Brunei. Men revurderte det straks da vi hørte at det ikke var lov med karaoke der. Dermed ble neste stopp Hong Kong.

Hanna, Heidi og Vilde

Umphang og dets omfang

Da vi sist forlot de tre jentene i Chiang Mai, snakket de ikke om seg selv i tredjeperson, var trøtte, slitne og våte på grunn av vannfestivalen. De var også nylig informert om at de skulle bo på homestay hos Mr. Lar.


Kort om Mr. Lar:
- Han har veldig intense øyne som blir enda mer intense når han snakker
- Han snakker veldig høyt, sakte og gebrokkent
-  Han lager god mat
- Her er han in action som servitør:

- Han går litt rart, noe som kan skyldes de to cm. tynne madrassene i huset hans… eller at han er ca. 90 år gammel.
- Han har flere plakater i stua si med tilbakemeldinger fra tidligere reisende, og på dem er det bare skryt. Skryt, skryt, skryt. Alt skrevet av dansker som elsket trekkingturen med guiden Kurt. Vi gledet oss som unger til å møte ham, synge allsang med ham og til å oppleve en "Kembefed" tur", men nok en gang  kjente vi på vannfestivalens vrede og ble stuck med substitutten til vikaren. (mer om dette senere)


- Tilleggsfakta om mr. Lar: han har et noe uvanlig syn på hva som kan kalles en bil.


Etter et døgn på hardt gulv fikk vi beskjed om at "A. CARR. WILL. PICK. YOU. AP. AT. 12. AM." Bilen var et lasteplan med stenger til vegger som  vi delte med 16 andre. I "bilen" var det babyer, bestremødre, backpackere (oss) og høner.


Det var egentlig ikke plass til alle, så Heidi måtte sette seg utenfor "bilen":

Heidi er svett. Neida, det var bare det at hele byen kastet vann på bilen. Inkludert politiet. Selv de som satt under tak ble gjennomvåte.


Da vi endelig kom oss ut av byen og vekk fra folkemengden, så vi lyset i tunellen (horisonten) og tenkte at vi omsider kunne lufttørke. Så ble det mørkt.


Etter tyfonen hadde passert, sjåføren hadde stoppet og tatt seg en dram, og vi hadde fått et par bøtter med vann i ansiktet, kom vi frem til Umphang og Trekking Hill. "Hvor er Kurt?" var det eneste vi tenkte. "På nyttårsfeiring" var svaret vi fikk av den noe trege guiden vi fikk tildelt (navn er uvisst; han introduserte seg selv aldri).


Dagen etter vart det klart for det de i dagsplanen kalte White water rafting. Noe white water så vi imidlertid ikke, og ingen årer ble tildelt oss. Men de 6 timene i denne båten:

… ble brukt til å ta bilder, beundre naturen,  sole oss, lese bok og se på tre menn padle for harde livet.



Double rainbow in the sky 

Det var ingen kiste i enden av regnbuen så vidt vi så, og tro oss, vi så. Kunne trengt den gullkista for å si det mildt.

Alt i alt, var det en veldig behagelig  og avslappende tur, og en god start på en ikke så avslappende trekking.


(Svett) Illustrasjon:

Kveld 1: TELTTUR

Vi spiste mat:



Og ble spist opp av mygg:



Så slukna vi.


Dag 2:
Guiden, som ikke hadde snakket med oss på et helt døgn (og i alle fall ikke lært oss sangen til Kurt :( ) sendte oss av gårde på en sti. Og vi endte opp foran denne fossen:

Poserte litt foran den:

Og litt i den:



Man blir jo aldri lei av å bade i fossefall, så vi tenkte: hvorfor ikke, og hoppet uti. Endelig fikk guiden (som vi fra nå av omtaler som Dom) gjort litt nytte for seg og vært papparazi i noen minutter.








Så bar det videre på enda en trekkingtur.  


(Svett) illustrasjon2:



 Da vi ankom neste destinasjon "Hilltribe village" var det ingen som hilste på oss, og barn løp i motsatt retning av oss. Det var derimot en som ville hilse og klemme på oss:

Utover kvelden fikk vi endelig se den joviale siden av Dom (det var siste dag med nyttårsfeiring og Dom tok dette ganske seriøst) med allsang, quiz og røyking. Vi, som allerede hadde lagt oss, bestemte oss for å "pusse tennene" en gang til for å bevitne det morsomme freakshowet.

Det var nok ikke som Kurts sang (det var ikke som noen sang vi noensinne har hørt) men det fikk duge og var til god underholdning.


Vi nøt en fredlig frokost (fordi ingen snakket til oss)

Da naboen dukket opp:

Vi slengte oss med glede på og satte kursen mot Umphang

Halvnervøs posering ved siden av en elefant: 



Kunstpause:
                      


Etter at vi (Hanna) tryglet til oss (seg) bilsyketabletter av noen lokale, Oreos var innkjøpt og lasteplanet stappet med 22 andre, satte vi kursen tilbake til Mr. Lar og fikk erfare at ikke alle hadde fått med seg at vannfestivalen var over.


Neste stopp; sommerferie på Borneo


- Hanna, Vilde og Heidi

La oss dra til Laos

Laos var for oss, som for mange andre,  i stor del bestående av tubing i Vang Vieng.  Selv om ingen av oss faktisk leie tube, klarte vi fint å ta for oss det elven hadde å by på. Dette har vi ingen bilder av enda, siden vi for det meste brukte et engangs-vannkamera. Forhåpentligvis inneholder det blant annet bilder av:

- Heidi og en hel bar som sang bursdagssangen for henne

- Nye bekjentskaper

- Hanna og Vilde i ballongkonkurranse

- Vilde som (ikke helt) vinner en ballongkonkurranse

- Fine frisyrer etter at tyfonen kom.

Selv om vi brukte en del dager i Vang Vieng, klarte vi å dra derfra og se andre deler av Laos også. Det innebar 8 timers, overbooket, busstur på veier som vi ikke klarer å sammenlikne med noe. Men vi kan si er dette: de var svingete, bratte og humpete og stoppet ikke sjåføren i å kjøre i 100 km. i timen.

… men utsikten var fin. Så Vilde ville ha et bilde

Vilde poserer med boken hun leste på bussturen.  Hanna ligger inne i bussen og konsentrerer seg om å ikke kaste opp utover hele midtgangen.

Etter åtte timer på svingete veier ankom endelig  Luang Prabang. Der var det fint. Vi fikk stiftet bedre bekjentskap til disse:

Chiller'n en del

Med unntak av tre spreke dager (alle gode ting er tre!) hvor vi tok push-ups, situps og utfall, har ferien i liten grad bestått av trening.  Hils på vår nye venn nutellapannekakene!

Vi har blitt så close at de har lagt seg som ekstra lag på rumpene våre.

Vi sitter ikke bare på rumpa da. Vi hadde  som sagt tre spreke dager (for en mnd siden), OG da vi var i Luang prabang syklet rundt og så på de fine husene. Eller, ikke Heidi da, for hun hadde en ufungerende fot:

Kunstpause og sykkelillustrasjon:

Å leie sykler kostet oss to kroner per sykkel. Når vi ser tilbake, kan den billige prisen ha kommet av at de ikke hadde velfungerende bremser. Det stoppet oss ikke, og vi kastet oss med glede ut i de trafikkerte gatene og menget oss med sykler, scootere og biler.

Men Heidi, vet dere, norsk som hun er, skal alltid opp på en hver fjelltopp. Om hun må albue ned småbarn eller klatre med kun én fot, er det ingenting som kan stoppe Kari Normann.

Heidi i sprint

To lettere svette jenter som ikke helt klarte å holde følge. 

Toppen spør dere? Den var relativt skuffende. En amerikaner på veien opp hadde fortalt at det var "so worth it" når man kommer til toppen. Døm selv, men noe sier oss at hun ikke hadde et helt vanlig syn på hvordan en utsikt skal se ut. 

Hennes reaksjon:

Vår reaksjon:

"Jeg har ikke vondt i foten i det hele tatt, og synes det var verdt å gå en km rett oppover med en
forstuet fot for å se grumsete vann og buskkratt".

Vi så noen fine fossefall nede i dalen, da:

Og bestemte oss for å bade litt i dem også:

Det var ikke bare i fossefallene vi fikk avkjølt oss. Da vi var i Laos var det nemlig nyttårsfeiring og dermed også den beryktede vannfestivalen.

Da kjører de lokale rundt i biler og kaster vann på alle og enhver, og hvis de ikke har venner med bil står de langs veien med store vanntønner. Ingen slipper unna.

"Åja, du skulle bare helle ti liter vann over kameraet mitt, ja. OKEI!

Da vi ble fortalt at i Chiang Mai, vår neste destinasjon, kastes det bøtter med isbiter og vann på de uskyldige forbipasserende skaffet vi oss kjapt billetter til denne ekspress-bussen:

Den tok BARE 24 timer, men det var greit for det var inkludert middag og lunsj. Vi har tidligere erfart at asiatere er småspiste, men to drops og et glass vann til to måltider synes vi ble litt drøyt:

Hanna nyter et godt måltid og gleder seg over at det kun er 24 timer til neste gang hun skal fylle magesekken.

Som VIP- busser flest gikk også denne to timer etter planlagt tid.

Så vi fikk gleden av å vente i verdens navle i 2 timer:

26 timer senere ankom vi Chiang Mai. Da stod vi bare ovenfor den umulige oppgaven å møte en tilfeldig Mr. Lar i en enda mer tilfeldig by; Mae Sot.

TO BE CONTINUED...

- Heidi, Hanna og Vilde